Melissa Larsson

Jeg lever et ganske hektiskt liv med studier på dagen og jobb på kvelder og netter. Med tanke på mine ulike jobber så fungerte det ikke med briller, så linser var det eneste alternativet. Dessverre fant jeg aldri linser med helt perfekt passform, noe som gjorde at linsene irriterte og øynene ble raskt tørre. Dessuten hjalp ikke linsene helt med min synsfeil, noe som gjorde at jeg ikke kjente meg trygg når jeg kjørte bil. Synet var jo godkjent, men jeg følte selv at jeg burde kunne se bedre. Så, etter at min samboer foreslo at jeg burde sjekke opp hvordan det er med øyeoperasjon, begynte jeg å søke på nettet. Jeg kom i kontakt med Vårda Øyeklinikk via God Syn og begge virksomhetene ga et godt inntrykk - både ut fra sin profesjon og hvordan de tok imot meg som kunde. Hvis jeg hadde noen spørsmål så var det bare å ringe eller sende en epost. Ettersom jeg er redd for de fleste typer inngrep i kroppen så var det viktig for meg å kunne få raskt kontakt om det skulle være noe så jeg kunne føle meg trygg.

Forundersøkelsen

Jeg kom til forundersøkelsen og det var vel egentlig greit om man er vant til optikere. Det var omtrent som en vanlig synsundersøkelse. Jeg måtte se på tavlen, han så litt i mine øyne, ikke noe uvanlig. Så fikk jeg bedøvelsesdråper i øynene for pupillutvidelse. Han sa til meg og min samboer at dråpene skulle virke i 20 minutter, så vi gikk og spiste i nærheten. Jeg merket at synet endret seg men tenkte ikke på det. Vi spiste ferdig og når vi skulle gå ut så var det som å få en øks rett i pannen! Pupillene hadde utvidet seg og det kjentes. Dum som jeg var hadde jeg glemt solbrillene i bilen - obs! ta med solbriller. Dette er vel egentlig det som er viktigst å nevne. Optikeren tok bilde av mine øyne og så kunne jeg reise hjem. Jeg valgte å ha forundersøkelsen to dager før operasjonen så jeg kunne avbestille hvis jeg ikke trivdes på klinikken eller angret meg. Men alt kjentes veldig bra og at jeg trygt kunne legge mitt syn i deres hender.

Operasjonen

Æsj, herregud, jeg var så nervøs så jeg kunne ikke sove natten før operasjonen! Jeg var så spent at jeg ba om noe beroligende da jeg kom til Vårda. Jeg hadde nok ikke behøvd å be om det siden de med en gang skjønte at jeg var nervøs - Skuldrene var oppe ved ørene hele tiden. Jeg er livredd for sprøyter og skalpeller og selv om jeg visste at dette ikke skulle brukes så hjalp det ikke mot nervøsiteten. Alle var kjempesnille og forståelsesfulle samtidig som de lo litt av meg samtidig. Jeg tror jeg var den mest livredde de hadde sett på klinikken. Men alle var hyggelige og forsikret meg om at det ikke var farlig. Jeg kjente at den beroligende tabletten begynte å virke, men jeg var fortsatt spent. Til slutt gikk jeg inn i operasjonssalen sammen med legen og en av sykepleierne og jeg så ikke mye. Jeg hadde fått smertestillende dråper og var helt uten synshjelpemiddel. Jeg la meg ned og fikk en øyelokksholder på mitt høyre øye. Helt smertefritt, jeg kunne ikke merke at at den satt der. Det var bra ettersom jeg tidligere var veldig spent på hvordan det skulle kjennes. De dryppet noen flere beroligende dråper i mitt høyre øye og startet behandlingen. Legen pratet hele tiden med meg og fortsatte å være like spøkefull som før operasjonen. Tross for at jeg var våken og helt bevisst så var det som å se alt fra under vannet. Det var som lyn foran øyet da de dryppet noe i øyet under operasjonen men fortsatt var det smertefritt. Jeg kjente den berømte lukten av brent, jeg så til og med røyken, men det var så uvirkelig at det aldri ble ubehagelig. Når det siden var tid for det venstre øyet, i løpet av mindre tid enn det tar å lese hit, så kjente jeg meg trygg. På dette øyet så kjente jeg øyelokksholderen mer, men det gjorde ikke vondt, det gnagde lett. Jeg visste at det ikke skulle gjøre vondt og da slappet jeg av - litt vel mye, ettersom jeg mistet fokus med øyet og de måtte begynne forfra. På mindre enn ti minutter var operasjonen over og jeg kunne sette meg opp. Umiddelbart så merket jeg at jeg så bedre - jeg kunne se hvor mye klokken var! Den var litt over fire på ettermiddagen og jeg kunne se! Pleieren sa til meg at jeg kunne sitte ned en liten stund om jeg trengte det, og det gjorde jeg. Jeg hadde jo ikke sett så bra på flere år, ettersom jeg har brukt linser istedet for briller, og det var vel for mye for min lille hjerne. Jeg ble litt svimmel, men det slapp taket etter noen minutter. Så kunne jeg gå ut til hvilerommet der min samboer ventet. Det var koselig med noen tente lys i hjørnet, rolig musikk og de bød på både kaffe, frukt og smørbrød. Jeg fikk beskjed om å forsøke å hvile øynene, men det var vanskelig - jeg kunne jo se! Jeg ville jo ikke lukke øynene". Etter en stund kom pleieren inn og fortalte om hvordan jeg skulle bruke mine øyedråper. Jeg fikk sitte der en lite stund til før de sa at jeg kunne reise hjem. Da, virket den beroligende tabletten! Jeg kan med sikkerhet si at jeg nok er den eneste pasienten som ble båret ut fra deres klinikk. Mine ben varr som gummi. Det var det mest ubehagelige med hele operasjonen og det hadde ikke engang noe med øynene å gjøre.

Etter operasjonen

Det sved i øynene senere på kvelden, men ingen smerter. De nærmeste dagene var jeg veldig trøtt og synet varierte mye. Iblandt kunne jeg se alt på TV'n, iblandt var alt rundt meg bare i tåke. Jeg sov mye, var øm i øynene og fikk lett hodepine. Den fjerde dagen var værst og jeg måte bruke akutt-posen som jeg fikk med meg fra klinikken. Det var også dag fire som jeg skulle ta ut beskyttelseslinsene, noe jeg var litt nervøs for, ettersom det kunne gjøre vondt. Men det var akkurat som å ta ut en vanlig linse, til og med mindre vanskelig ettersom de ikke satt så hardt i øyet da øyet hele tiden ble holdt fuktig av dråper, men etterpå føltes det mye bedre! Ømheten forsvant og dermed ble jeg mye mer opplagt. Jeg bruker fortsatt fuktighetsdråper og solbriller kan lindre anstrengelsen i øy på forelesninger, men ellers er jeg helt fri fra bekymringer. Jeg skjønner ikke at jeg ikke tok beslutningen til operasjon tidligere enn jeg gjorde. Tenk hvor lettere livet hadde vært!. Jeg er så fornøyd med hele prosessen at jeg skulle gjort det på nytt - men det behøver jeg ikke ettersom de var så dyktige på klinikken!

En kjempetakk til personalet, fra "Den vinglete"!
Mvh Melissa Larsson